I går lagde jeg den ultimate potetmos. Førstbakte vi tre store poteter i ovnen. De var pakket i folie. Når de var ferdige skremte vi dem, og blandet i en skvett fløte, melange, salt, pepper og lit hakket sjalottløk som var stek gylden i panna.
Det hele rørt grovt sammen til bakt potetmos.
Veldig godt.
Nå setter vi oss i bilen og drar på middag til mor i nord og beste Jens.
Christine
Oppdatering
Ok, jeg ser nå at det gikk litt fort for seg tidligere i dag. Potetene ble neppe skremt i denne prossessen, bare skrelt! hahahaha.
10 comments:
smiler
skremte poteter, sikkert godt,
du er skjønn, christine ♥
god søndagsmiddag hos mord i nord, klem til deg
♥
mmm... hørtes godt ut! Her i huset elsker vi bakt potet, så denne varianten skal prøves ut!
Ha en flott uke! :)
Nydelig blogg du har! Jeg følger den ivrig, og du inspirerer masse! :)
Men jeg lurer.. Hvordan skremmer man en potet? Hihi...;)
Bare et lite spørsmål:) Når du skremte potetene, gikk de ut av sitt gode skinn selv da? eller? (Æ ser det klart og tydelig for mæ)
Anne-Grethe
Hørtes kjempegodt ut, men jeg må bare spør, hva gjør du når du skremmer poteten? Er det når du tar ut innmaten i den?
Hørtes veldig godt ut, jeg ble skikkelig fysen nå.
Forresten, ble potetene veldig redde da dere skremte dem?? Ha ha ha :-)
Fin søndagskveld!
Klem Ann-Helen
Hei Christine!
Hadde vært supert om du ville dele oppskriften, skremte poteter høres spennende ut :-).
Spøk til side, har vært fast leser av din flotte blogg et års tid. Synes dere var supertøffe som forlot Nesøya og flyttet nordover. Var det vanskelig å ta steget med å realisere drømmen?
Klem fra Jubis, fremdeles i Oslo :-)
Hahaha! Jeg som så for meg deg, husbonden og Celine rundt et bord.
Christine: Jeg teller til tre, så skremmer vi dem. En, to, tre!
Alle roper høyt i kor: BØØØØØØØØ!!!
Og potetene hopper ut av sitt (ikke fullt så gode) skinn. Eller noe sånt.
Tenkte dere hadde en spesiell måte å behandle poteter i Narvik jeg *fnise*
Håper dere har en fin kveld ♥
ser bare yummy ut!!
er så imponert over lillejenta i slalombakken!!! det hadde aldri lillekaren vår på 5 år hatt mot til!
Legg inn en kommentar